min ærlighet.depresjon og hjernerystelse! (renatemamsen)
Forside Add meg Hvem er jeg? Kontakt meg

min ærlighet.depresjon og hjernerystelse!



Det startet på mandags kveld, eller egentlig på lørdagen når jeg var på sparrings trening med kickboksingen så fikk jeg et hæl spark i tinningen av en som egentlig trener thai-boksing. Noen helt annet enn vårt oppsett for å si det sånn. Og holdt på og svime av men tenkte ikke noe mer særlig over det. Fordi det et slike ting man må vende seg til. Det jeg ikke tenkte på med andre ord er at det er greit man skal vende seg til å motta vonde slag og spark. Men som ganske ny i dette gamet så må man faktisk lære styrken, og ens egne grenser før man kan kaste seg uti det vide blå...! Så om en som har trent i flere år hadde sparret mot det sparket ville hun/han klart seg og kanskje bedt om mer fordi kropp og hodet er vant til motstand men for meg som er ganske ny vil det bli et enormt hardt slag eller spark og kroppen vil ikke være vant til det..

Men på mandag kveld da jeg vasket gulvene og sklei med hodet først på en av lekene til guttungen så førte det til en enorm hjerne rystelse, svimte av var relativt dårlig. sov det over, men på morgenen etterpå var ejg så dårlig, så svimmel og tenkte at jeg måtte i dusjen og få litt friskt vann på kroppen, men da jeg ikke klarte og ta tak i hverkan såpa eller shampoen kjønte jeg at noe var alvorlig galt med meg og jeg tgikk ut der venninen min satt i sofaen og la meg ned, hun hadde aldri sett meg slik og ringte til legevakta som ordnet taxi ditt med engang, kom frem og de forventet jo at jeg kunne vente. Så mens jeg satte meg ned på en av vente stolene gikk venninen min ut for og ringe min mann og fortelle om hvor vi var sidne han ikke var der på det tidspunktet. 




Imellomtiden svimte jeg tydeligvis av og våknet av at to sykepleiere bærte meg inn på et rom, husker dessverre ikke så mye det er litt virrete så prøver å tenke minst mulig på det slik at jeg ikke pådrar meg mer hodepine. men husker jeg ble sendt videre til sykehuset, og lite derifra. Men ble tatt CT av og hadde en seng, samboeren min kom bekymret og omfavnet meg. Da knakk jeg litt sammen og gråt, vet ikke hvorfor men dette ønsket jeg meg ikke nå. Jeg var så godt i gang med treningen, med dietten og alt det der. Og så liksom for meg at nå var alt ødelagt...

Etter noen timers hvile fikk de konstatert kraftig/alvorlig hjernerystelse på bakgrunn av først det sparket som førte til lett og deretter det fallet som førte til det siste... Jeg fikk dra hjem etter langt om lenge og første jeg gjorde var og kle på meg pysjen dra frem dyna og snike med i armkroken til gutten min <3 <3 

han passet veldig på meg tiden gjennom den nattan, men når jeg våknet dagen etter var jeg såogsi like dårlig og slet både med og gå, bevege meg og prate. følte meg neddopet og uvel..! Men det er jo vanlig symptoner på hjernerystelsen i dne grad jeg har fått.. De to kommende døgna slet jeg virkelig, gråt og skjeftet fikk ikke i meg hverken noe form for veske eller mat. Så på de to dagene gikk jeg ned nesten fire kg. Og magen skrumpet inn, var redd jeg hadde fått et angst anfall. kjente det igjen på tristheten og humøret mitt :/




Idag er det da femte dagen siden, og hodepinen kommer kun innimellom og formen er sånn der. kvalm og sliten trist og lei :( skal være helt ærlig at hadde det ikke vært for at jeg var barnevakt for min bror hadde jeg falt sammen i gråt. Følt følelsen av og nske og gi opp, det er alltid slik når jeg jobber meg opp og står virkelig på kommer det noe i veien og bare drar meg ned igjen..! :(  Jeg har ikke endret mine ønsker og mål om og bli en utmerket god kickbokser, jobbe med kroppen min trene hardt. Men akuratt nå når jeg sitter med følelsen av fotlenke, null trening og hodepine er det vondt og hardt og se detn mållinja jeg hadde klart og se for meg hele tiden for bare noen dager siden..

De sier det er vanlig med angst etter et slikt fall, men nei dette er noe annet. det føles som noe er noe som har ruget, kanskje jeg har slitt så mye mot folk som ikke har hatt troen på meg, troa på at jeg kan klare og komme meg ditt jeg vil med trening og fitness. Jeg har stått imot alle utsagn om hvor vidt jeg vil klare det eller ikke, har også måtte gå gjennom noen diskusjoner med min samboer.

Og selvfølgelig for det er en livsstils endring og mye forandres fra den dagen jeg tok det valget, men jeg vil så gjerne få lov til og jobbe meg opp mot mine mål jeg setter meg, som en eks narkoman kan jeg være ærlig og si at jeg tar det mye tyngre enn vanlige dødlige når noen sier til meg at det er noe jeg ikke klarer, eller noe som ikke er noe for meg. Fordi når jeg setter meg mål er jeg veldig vant med at ingen har hatt troen på meg, og det har bevisst seg og være riktig. Men nå er det annereldes og jeg jobber vikrkelig hardt for og klare de tingene jeg vil oppnå før min tid er forsent...




Dette er vel første gang jeg ikke bare er ærlig ovenfor dere men også meg selv om hvordan tankene mine surrer oppi mitt litt hodet, kanskje det var en fordell med rystelsen, at alt bakomliggende av tanker og frustrasjon kommer ut nå, at det var på tide at jeg tok tak i følelsene mine og ikke levde i den fantastiske familie fverden. For har ofte tenkt slik nnår vonde tanker dukker opp, at jeg har den utrolig fantastiske familien med herlige og snille barn. Og en utrolig flott mann som kun sier og gjør ting for mitt eget beste. Og følt meg veldig velsignet for dem... men det er viktig og ta tak i ting som aknskje ikke alltid er til fordell for hverdagen.   

Det høres kanskje sykt ut, men jeg liker faktisk og ha litt slike perioder. for da kan jeg bruke tiden til og reflektere alt jeg har bygd opp, alle gode mennesker rundt meg og alt jeg rett og slett har og sette pris på. men for barnas skyld og mannen mins så tar jeg tak i det og gjorde følgende.:




Jeg har nok ingen fase i depresjonen og noe heller jeg vil kalle en angst periode. Pga alt som er blitt trukket tilbake etter rystelsen og trenings kutt og at jeg derfor i en uke bare har fått vært låst her inne og brukt hodet til alle mulige tanker på både godt og vondt..   Men for min egen del har jeg tatt tak i det. jeg har brukt tiden på og kose meg med barna, kontaktet en proffesjonell PT og håper hun godtar meg, hun er selv en athletic fitness dame, som driver og trener opp andre som ønsker og stille.

 

ja dere leste riktig jeg skal stille til bikini fitness våren 2014. Det løftet meg noe veldig opp og var utrolig deilig for selvfølelsen og gjøre noe av de målene jeg har satt opp for meg selv, kjenner det kribler i magen og gleder meg til og jobbe hardt, verdt hver eneste øre og svette i tiden fremover. men det er et inlegg for seg selv. har broren min på besøk så tenkte å legge ut et inlegg til med bilder og min tide denne uken jeg har både måtte være borte fra bloggen og omverdnen.

 

 

Men nå er jeg tilbake for fult <3 <3 <3

  • One Love


    Norah04.05.2013 kl.17:53

    Uff det hørtes utrolig vondt ut :-/ du kan trøste deg med at du er aldri alene om å være deprimert, gå gjennom tunge tider. Det er bare å være sterk og reise seg opp igjen når man er klar for det. Angst er ikke lett å kurere, men det kommer med tiden :-))

    Hey, you are reading and that is crazy so leave a comment, you can do it daily.

    hits